Livet og døden

I jule- og nyttårs helgen ble jeg påminnet om hvor skjørt livet egentlig er. Med to kollegaer/venninner som uforbredt tilbrakte jule- og nyttårshelgen på Rikshospitalet, og bortgangen til en av mine følgere på bloggen, ble det en kraftig påminnelse. Dette innlegget tillegges derfor en av de to som fortsatt ligger på Rikshospitalet og kjemper (ikke deg Irene da du er oppe og hopper, hurra ;-) ), samt Bente Axelsen som jevnlig har kommentert bloggen min. Bente Axelsen døde 3. januar 2013. Her er ett sitat av hennes siste kommentar på min blogg:

«Man kan ikke sette seg til å synes synd på seg selv, for da har man tapt!»

 

Der stiller jeg meg 110 % bak Bente sin kommentar. Jeg ble sist uke spurt om jeg ikke var redd for å dø? Spørsmålet kom fra en som følte døden hadde kommet nærmere og banket på døren, og dette utløste redsel og utrygghet over egen situasjon. Svaret var og er: «nei, jeg er i dag ikke redd for å dø, men jeg har ikke lyst til å dø!». I mitt møte med en kreftform som er svært aggressiv var jeg redd i sommer. Dette utløste masse følelser og kunne arte seg på ulike måter. Hvis jeg ble bedt opp på dans kom tanker som «min siste dans» osv? Gråten satt løst og man kunne begynne å gråte i ett øyeblikk, for så å le i det neste.

 


I dag har jeg det ikke sånn, da jeg fikk stor respons på behandlingen med cellegift. Døden ble for en periode kastet på gaten. Jeg har tatt kontroll over kreften, i hvert fall føles det sånn. Ett friskt menneske går ikke rundt og bekymrer seg for når og hvordan det skal dø, da vi tror det ligger langt inn i fremtiden. Det gjør heller ikke jeg, da døden ligger langt nok inn i fremtiden til at jeg sover godt om natten. Så får vi se hva resultatene fra PET/CT scan sier om hvor mye kontroll jeg egentlig har, men det er senere i uken
.


Nyt dagen og øyeblikket <3


8 kommentarer

Irene

07.01.2013 kl.22:29

Herleg, Anne Lene!

Eg er ikkje lengre sløve av all smertelindringa, men no heng det fortsatt ein brems av eit sårkateter bak meg når eg trasker rundt. Den har eg av og til lyst til å hoppe på... Kven trur du kan ha inspirert meg til det? Saman er vi dynamitt!

Klemmer i massevis

Frøydis

08.01.2013 kl.01:30

Kjære Anne Lene

Dette visste jeg ikke før jeg såg linken til Irene. jeg var på tokt med deg i 2008 tror jeg det var!

Håper det går bra med deg! Dere er jo to tøffe damer både du og Irene! Jeg ønsker dere alt godt i 2013! Både på sykehus og ellers! Btw elsker Riksen, de fikset sønnen min sitt <3 håper de tar like godt vare på dere som de gjorde med ham!

godklem Frøydis

Ellen :o)

08.01.2013 kl.13:12

Hei

Ser i bloggen at du beskriver dårlig ganglag og motorikk... Hva kommer dette av??

Ønsker deg god bedring og et inderlig godt nytt år!!

Hilsen Ellen

kreftsykdom

08.01.2013 kl.15:23

Hei Irene, nå tok/tar jeg helt av da resultatene idag var strålende.... (kreftsenteret på Ullevål Frøydis, men er fornøyd med behandlingen derfra også ;-)) Tryvann på ski, men idag hadde vært dagen for Afterski... Ikke helt sikker men kanskje Frognerseteren egner seg hihi........

Fastlegen får litt å gjøre nå da må/bør ha medisin mot gikten som infeksjonen ga meg (isolat på Bærum sykehus). De tror det var en blodforgiftning som forårsaket det hele. Den forsvinner, men tar lang tid. Balanse og koordinasjon blir skadet av cellegift, men også av å ligge lenge på sykehus. De dagene jeg lå på isolat (7-10 dager) vippet kroppen min over slik at det ble synlig, men hadde problemer tidligere også (ligget mye på sykehus siden mai måned).... I tillegg så fjernet kortisonbehandlingen all musklatur så kombinasjoen er fantastisk... Men det går over, og tar bare litt tid.....................

May K

08.01.2013 kl.23:17

Hei!

Er 35 år og fikk selv diagnosen kreft i tykktarm med spredning til lever i august som var. Har hatt bloggen din liggende som link hos meg selv, men har ikke selv klart å lese i den - før nå.

Tidligere fikk alt av lesning om andre meg til å gråte, men nå er jeg sterkere. Mindre tårer og mer humør.

Men kjenner meg igjen i sitatet ditt "Er ikke redd for å dø, men er ikke klar for å dø ennå!"

Synest det er tøfft at du er ute på så mye selv om du er syk og kanskje uten krefter, der har jeg en vei å gå ennå! Du virker så utrolig positiv, det er herlig å lese! :)

Lykke til videre!!

Ellen :o)

09.01.2013 kl.17:31

Takk for svar.

Min mor har gått på samme de cellegiftene som deg, og sliter nå med balanse og førlighet. Dette har vi tatt opp med legene flere ganger, men ingen har sagt at det kan komme av cellegiften. Har også prøvd å lese meg frem i Felleskatalogen, men det er ikke så lett å bli klok. En skjelden bivirkning av Cisplatin kan gå på muskulatur..

Hun har en uttalt spinalstenose fra før, men er blitt mye verre nå. Ekstra ille ble det ca 3 mnd etter avsluttet cellegiftbehandling.

Ønsker deg ALT godt, er glad for å høre om resultatene fra pet-scan. Jeg heier på deg :o)

Hilsen Ellen

kreftsykdom

09.01.2013 kl.18:13

Ellen :o): Førligheten er Cisplatinen da nummenhet i fingre og tær er den mest vanlige bivirkningen. Balansen vet jeg ikke om er en følge av behandlingen eller antall liggedager på sykehus. Fysioterapeuten ved Kreftsenteret på Ullevål har balanseøvelser som passer alle aldersgrupper, men ting tar tid (balansen kan trenes opp igjen). Jeg har i tillegg fått gikt med det er en følgesykdom av infeksjonen jeg fikk i høst og ikke behandlingen (-de tror jeg fikk en blodforgiftning som var årsaken til mitt opphold på isolat ved Bærum sykehus). Men tilstanden er begrensende på alle formerf for fysisk aktivitet. Jeg bruker alpint til å trene opp muskler og balanse, men bakkene som før var sorte og røde er nå byttet ut mot grønne og blå bakker hehe......, men det fungerer for meg).

M

14.01.2013 kl.19:45

Glad i deg!!! Gleder meg til Tenerife, sol & latter ;):)

Skriv en ny kommentar

kreftsykdom

kreftsykdom

49, Oslo

Om meg Hei, jeg heter Anne Lene Brungot og er 49 år gammel, og har fått diagnosert småcellet nevroendokrin kreft med ukjent opphav og med spredning til lunge og lever. Krefttypen er sjelden og kan oppstå ullike steder i kroppen. Alle de ulike variantene behandles ulikt, avhengig av primærkilden. I Norge antar man at under 200 personer får nevroendokrin kreft i løpet av ett år og disse igjen utgjør ca. 80 % en gruppe saktevoksende svulster. Den typen jeg har utgjør ca. 10% og karakteriseres som svært aggressiv. Jeg er under behandling på Kreftsenteret som tilhører Ullevåll sykehus. Mål: Massevis av galgenhumor og beskriver av tanker og situasjoner til ettertanke, forhåpentligvis med raushet og godt humør. Familie og venner som ønsker å holde kontakten vil her være oppdatert på status og hvor damen oppholder seg. Illustrasjoner og bilder som jeg ikke selv har tatt er funnet på nettet!

Kategorier

Arkiv

hits